Og

Det blir en nye start i den nye starten. For det var aldri meningen at det skulle gå så langt, det var aldri meningen at det skulle bli så skjørt.
Jeg skulle gjerne hatt en sjø å snakke med nå. Men denne byen ligger ikke slik til..

Så istedenfor får jeg drømme meg dit, tenke at ting ordner seg, og ønske verdens beste storebror tillykke med dagen...

Stafetten

har begynt, og det uten at jeg visste det, plutselig kom hun springende, flyvende, lett mot meg med stafettpinnen i hånden og spurte "tar du den?", og da kunne jeg jo ikke annet enn å gjøre det, for jeg må innrømme det er en av de koseligste overraskelsene jeg har fått på lenge-lenge...
Jeg håper bare jeg har riktig løpestil og ikke blir diskvalifisert

Det har snødd

I Roma og da jeg våknet igår morges var storbylydene mykere, verden litt lysere, og litt kaldere. Italienerne (og jeg) stabber oss frem på glatte sko, jeg smiler når jeg ser hvor mye kaos så lite snø kan lage, og jeg savner dager brukt til å lage snøhuler og snølykter og varm kakao og boller med rosiner i.

Fordi

det var det de gjorde, og det var der det hele startet. Jeg gjenopptar (forhåpentligvis) gamle vaner, håper det ikke blir for usaklig, for personlig, for uinteressant...
Idag gikk jeg mot elven, over elven, vekk fra elven, langs elven, og det er idag det hele starter, på nytt, litt likt, veldig annerledes, fullt av frykt, spenning, glede og håp.